27.10.2013

Jeg prøvde digitalt dop og alt jeg sitter igjen med er denne bloggposten

Jeg surret rundt på vice.com forleden dag og kom over denne elleve måneder gamle artikkelen om "digital drugs", noe som tydeligvis fortsatt er en ting. Omkring årsskiftet 2010 - 2011 kunne en kose seg med en krisemaksimerende og til tider hysterisk dekning av fenomenet fra ymse medier.








Det er på ingen måte overraskende at lettpåvirkelige foreldre bekymrer seg for sine lettpåvirkelige avkoms tilgang på lydfiler med skumle navn. Spørsmålet er om dette er noe for meg. Kan jeg vorse med en mp3 på bussen? Kan jeg fylle hodet mitt med så mange rare lyder at jeg glemmer hele Twilight-affæren?

For å svare kort: Nei! og det er ikke bare fordi det å lese Twilight var så fryktelig traumatiserende, men fordi lydfiler med binaurale rytmer, om de så kommer fra i-Doser.com eller youtube, ikke gjør så mye annet enn å gi meg en mild hodepine og en følelse av å ha kastet bort mangfoldige minutter av livet mitt.

Etter å ha lest Amira Asads artikkel hadde jeg iallfall håpet på et lite øyeblikk med mild eufori eller forsiktige hallusinasjoner. Det skulle vise seg at jeg ikke burde ha tatt hennes stakkarslige forsøk på gonzjournalistikk for god fisk. All snakken om hvordan lydsporene "trigget angsten" hennes burde ha vært varselbjelle nok til at jeg lot være å prøve dette tullet. Istedenfor å slappe av med en god bok, har jeg nå ligget på senga mi i over en time, med øreplugger og et håndkle for øynene, og sett dum ut. Jeg følerer meg ikke full, ikke høy, ei heller utpreget euforisk.

Det er en rekke bekymringsverdige ting en kan snakke om når det kommer til e-narkotika. Er det greit å selge noe som "simulerer bruk" av ulovlige substanser? Har binaurale rytmer noe for seg i det hele tatt? Jeg er alt for oppgitt til å ta fatt på noen av disse spørsmålene.

1 kommentar:

  1. Om ikke annet kan man si at nysgjerrigheten din styrte handlingen :) Vil det da si at det var "ur-genet" som lot deg påvirke?

    SvarSlett