Erlend leser Twilight - Epilog

”Pokker! Jeg har jo helt glemt å nevne ordet ”twilight” (i en dypsindig kontekst, iallfall) i denne boka! La meg slenge på en søkt epilog hvor den gjentas et par-tre ganger. Da blir det jo plutselig helt legitimt å ha det som tittel.”
 Stepheny Meyer, 2005

”De siste sidene var bare skikkelig ”She’s All That”, og Jacob Black er bare sååå kjekk! Team Jacob! Wooo!”     Twilight Mom (45), 2009

"Endelig over!"
 Erlend (27), 2013 

Erlend leser Twilight - Tjuefjerde kapittel

For å roe oss ned etter det voldsomme klimakset de to foregående kapitlene utgjør, velger forfatteren her å samle trådene i en pen og pyntelig liten knute. Ingen spørsmål er så store at en usannsynlig og dårlig konstruert liten løgn ikke kan dekke over sannheten. Bellas mor, som nå er tilbake i byen, kjøper den klassiske jeg-falt-i-trappa-løgnen som nå fortelles for første (men neppe siste) gang. Familien Cullen er på plass fordi de dro sørover for å overtale Bella om å komme tilbake til Forks, noe hun nå akter å gjøre.

Bella driter i hvor vondt det var å nesten bli vampyr. Hun tåler gjerne litt smerte for å tilbringe evigheten sammen med den første og beste nittiåringen hun er kommet over. Vi som lesere vet at dette er en dårlig idé, og holder selvfølgelig med den edle Edward som ikke vil påføre noen den smerten.

James ble revet i fillebiter og brent sammen med hele bygningen han angrep Bella i. De danseglade barna i forstaden må nok gå uten ballettstudio i tiden framover.

Vår standhaftige heltinne ber om unnskyldning for alt mellom himmel og jord og kapittelet renner ut i søtladen underkastelse.

Erlend leser Twilight - Tjuetredje kapittel

Gjennom en svømmende tåke som får gale, sjåvinistiske vampyrer til å se og høres ut som engler, får Bella så vidt med seg lydene av et slagsmål. En skulle nesten tro at kapittelet er skrevet for å spare på spesialeffektene i en B-film.

Det eneste som egentlig formidles er at James ikke lengre er en trussel, siden Edward & co selvfølgelig har dukket opp og reddet dagen, og at Bella har klart å få seg selv bitt av en vampyr. Bittet er selvfølgelig ikke noe problem nå (Edward benytter anledningen til å slurpe i seg litt blod suger ut vampyrgiften før den sprer seg), men den gjør at Bella vet om den enorme smerten som følger et vampyrbitt. Dette kan det spilles på i det uendelige ved senere anledninger, og jeg tviler ikke på at det blir gjort videre i serien.

Det lukter forresten bensin, så noen er nok allerede revet i fillebiter og venter på en fyrstikk.

Erlend leser Twilight - Tjueandre kapittel

Advarsel: Klisjérelaterte triggere.

Mens Bella stirrer på klokka og planlegger idiotien hun skal utføre går Alice nesten i bakken. Hun har tydeligvis fått en oppdatering over skjebnetelefonen sin, men prøver å late som om ingenting har skjedd. Bare for å være klar: Bella skal gjøre noe dumt. Alice vet at Bella skal gjøre noe dumt, men har nok en plan som gjør at det ordner seg til slutt. Bella burde vite at Alice vet. Hun er (til tross for alle sine svake sider) ei intelligent jente, men her skulle en tro hun hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.

Planen er som nevnte tidligere å stikke fra vampyrene når de er på flyplassen og venter på Edward, noe som skal vise seg å være uproblematisk. Ved hjelp av en av Arizonas mange korrupte flybussjåfører er hun framme ved barndomshjemmet på under en halvtime. Denne halvtimen brukes til sukkersøt dagdrømming av typen bare nyforelskede tenåringsjenter er i stand til å bedrive uten å skjemmes ihjel.

Det skal vise seg at James kun har brukt klipp fra hjemmevideoer for å gi inntrykk av at han holder Bellas mor fanget. Hun er fortsatt trygt på ferie i Florida. Nå har han Bella, og hadde han ikke vært alle Bond-skurker i én og samme person, ville historien om Bella endt her. Jegeren føler forøvrig behovet for å legge ut om hvor smart han er og om hvordan bare ett offer har sluppet unna ham tidligere. For å gjøre det hele komplett avsløres det at dette offeret var Alice (dun-dun-daaaah!). Hele historien og James' lekne rundjuling av Bella filmes slik at Edward ikke skal kunne la være å ville hevne seg. Det svartner for Bella og kapittelet er over.

Jeg har ikke så mye å legge til her. Idiotien snakker for seg selv. Det hele er forutsigbart, kjedelig og fullt av litt for kreativ språk- og tegnbruk. Jeg blir, for å være helt ærlig, ganske deppa av å tenke på at noen har tjent seg søkkrik på dette søppelet.

Erlend leser Twilight - Tjueførste kapittel

Alice får ett nytt syn, og det skal ikke mye til før våre venner forstår at James, jegeren, kommer til å besøke Bellas barndomshjem. Bella reagerer med å tilbringe tre og en halv time i fosterstilling. Når så telefonen ringer og Bellas mor er på den andre siden av røret, er det merkelig nok ingen som fatter mistanke. Bella får snakke med moren i fred.

Moren er selvfølgelig ikke alene, og for første gang i denne boka treffer vi på en karakter som vet hva han driver med. James har ingen problemer med å overtale Bella til å stikke fra vaktene sine – da vil nemlig ingen andre komme til skade – og møte ham hjemme hos moren. Før hun går hen og gjør noe dumt som setter alle hun bryr seg om i fare, skriver hun et teit kjærlighets-/selvmordsbrev. Kapittelet og brevet forsegles begge med en klisjé:

"And then I carefully sealed away my heart."

Fuck this shit.

Det er bidrar ikke engang til "plottet" at Bella oppfører seg som en dust. De neste tre kapitlene kommer ikke til å bli mer spennende av at Bella er i ferd med å sette seg selv i fare. Det gir bare Edward en grunn til å være kjip mot henne senere, fordi hun nok en gang har "gjort ham bekymret".

Erlend leser Twilight - Tjuende kapittel

Nytt kapittel, nytt litterært virkemiddel. Denne gangen har Meyer åpnet forfatterguiden sin på siden  om anakronier og forelsket seg i analepsen. Bella våkner i et hotellrom i Phoenix. Hun er svært forvirret og det hjelper ikke at det står en digital klokke med 24-timersformat på nattbordet (enhver amerikaners bane). Sakte men sikkert kommer minnene tilbake, og Bella gjenopplever et dramatisk døgn på motorveien med sine følgesvenner, Alice og Jasper. Sistnevnte skal ha holdt mer enn det dobbelte av fartsgrensen hele veien, men de er allikevel ikke Mexico.

Det skal ikke være nødvendig å bryte loven hvis en har 24 timer på denne løypa.

På hotellet drøyer de tre tiden med å fortelle om hvordan man blir til en vampyr: En må bli bitt, og så må vampyren klare å holde seg i skinnet og avstå fra å drikke offeret tørt mens vedkommende lider seg i hjel i løpet av et par dager. Den hyggelige samtalen avbrytes av at Alice, som er et vandrende ”plot device”, får et syn. Noe har skjedd, og jegeren er i, eller på vei til, Phoenix. Dette bekreftes også av Edward per telefon.

Bella legger igjen en beskjed på morens svarer (moren kan nå være i livsfare), hvor hun ber om å bli ringt opp igjen så fort som mulig. Deretter er det igjen venteleken som gjelder.

I forrige kapittel ble det forresten klart at for å drepe vampyrer, må man rive dem i fillebiter, for så å brenne opp disse fillebitene til det bare er aske igjen. Først da kan man være sikker på at de aldri kommer tilbake. Kjekt å vite.

Det er lov å drøme.

Erlend leser Twilight - Nittende kapittel

Jeg vet ikke om jeg misforsto planen i forrige kapittel eller om Bella improviserer, men hun bedriver iallfall skuespill på høyt nivå når hun stormer inn i huset til faren. Snørr og tårer spruter til alle kanter mens hun proklamerer sitt hat til Forks og sier at hun ikke vil gro fast i et slikt høl av en by, og at hun derfor har gjort det slutt med Edward så hun kan stikke hjem til moren. Hun vil reise allerede i kveld. Denne forestillingen er visstnok overraskende lik morens brudd med den stakkars sheriffen, som følgelig blir sønderknust av det hele. Bella har visst blitt påvirket av sin nye omgangskrets. Jeg finner det ganske fornøyelig at hun her later som om hun gjør noe hun burde ha gjort på ordentlig etter Port Angeles-affæren: At hun rømmer fra både kjipe Forks og ustabile sosiopat-Edward.

Ferden går i hui og hast videre, med vampyreskorte i både bil og til fots. Den superslemme vampyren James er nå også på sporet. Edward har tittet på tankene hans og funnet ut at James lever for utfordringer, og at en hel flokk blodsugere som passer på et så utsøkt eksemplar av menneskearten som Bella virkelig er en verdig utfordring.  Tilbake i Cullen-familiens hus blir dette bekreftet av den av de fremmede som ikke vil være med å slåss.

Det blir bestemt at Edward og Carlisle skal jakte ned de to gjenværende truslene, to av de andre vampyrene skal late som at de stikker av med Bella en vei mens Bella egentlig løper en annen vei. The old bait-and-switch. Hvorvidt dette kommer til å funke dobbeltsjekkes selvfølgelig av Alice, som er klarsynt (eller noe i den duren).

Det later til å være en ny trend i de siste kapitlene. De er nå blitt ganske korte og det er endelig noe som skjer. Skulle bare mangle etter sytten kapitler med eksposisjon. 

Erlend leser Twilight - Attende kapittel

Vampyrene som kommer ut av skogholtet er skitne og kledd i stygge, slitte klær. Vi som kjenner vår Disney vet at dette selvfølgelig signaliserer deres onde intensjoner og manglende moral. Det skal bare et vindpust til før de lukter at Bella ikke er en vederstyggelighet, som resten av forsamlingen, men et potensielt måltid.

Inntrengerne oppfører seg relativt sivilisert, men det klikker helt for Edward. Han mener å se at iallfall to av de ukjente er av typen som driver med menneskejakt for underholdningens skyld. Det er åpenbart at de har satt seg som mål å holde kalas på Bellas kroppsvæsker.

I forvirringen som følger viser nok en gang Edward seg fra en mindre sjarmerende side, mens Bella for en gangs skyld faktisk klarer å holde hodet kaldt og legge en slagplan sammen med de andre allrighte vampyrene. Etter mye om og men blir det bestemt at Edward skal lure de fæle blodsugerne et stykke unna, mens Bella skal holde seg hjemme i en uke (for å unngå at faren fatter mistanke), for så å stikke til Phoenix (men ikke hjem til moren) og ligge lavt der en periode.

Bildet under oppsummerer mine følelser for det jeg nettopp leste.

Erlend leser Twilight - Syttende kapittel

Kall det litterær masochisme, populærkulturell coprophagia eller god, gammeldags stahet. Jeg har uansett funnet frem Twilight igjen, og i dette kapittelet skal vi utsettes for et par interessante valg fra forfatterens side.

Da vi sist forlot de hormonelle skinnsekkene det hele dreier seg om, brygget det opp til storm. Lyn og torden er, som alle vet, værforholdene vampyrer foretrekker når de skal spille baseball (jeg har ikke ord). Først må bare Bella en tur hjemom for å lage mat til sin far. Han er ikke hjemme, men de to lupine urinnvånerne Billy og Jacob Black venter på trammen. Billy er der fordi han har hørt rykter om Bella og Edward og gjerne vil dele sine tanker om temaet med frøken Swan. Hun er så hånlig og avvisende som bare en tenåringsjente kan være, og den gamle høvdingen må ta med seg sønnen sin (som fortsatt ikke vet hva som foregår) og gå slukøret hjem.

Når Sheriffen til slutt kommer hjem for å spise middag, forteller Bella ham om hennes forhold til Edward. Denne potensielt sterke scenen mellom far og datter sløses bort, og Edward kommer for å plukke henne opp like etterpå. Dette kunne vært en mulighet til å vise litt dybde hos de så alt for flate karakterene som denne boka sliter med, men forfatteren velger altså å hoppe elegant over slike kleine situasjoner til fordel for søtladne skildringer av de bleke musklene til klisjémaskinen Edward. Sistnevnte lirer av seg ekle og tvetydige fraser som om han skulle fått betalt for det, ofte om Bellas hals, før han tar henne på rygg og farer til skogs.

Langt uti skogen har Cullenklanen en gedigen baseballbane som de bare bruker når det tordner fordi de slår ballen så hardt at lyden ville vekket oppmerksomhet på solværsdager. Selv om ikke mennesker kan skille mellom torden og larmen fra atletiske blodsugere, kan andre vampyrer det, og det varer ikke lenge før noen sanser at tre slike nærmer seg.

Erlend leser Twilight - Sekstende kapittel

De siste innleggene mine har vært ganske ensformige, så jeg tenkte at det var på tide med litt forandring og bestemte meg for å maltraktere en gammel og edel kunstform:

Er i Cullens hus
Hyggelig men ganske sært
Alle er rovdyr

Carlisle er gammel
Nesten fem hundre år nå
Selvforaktdrevet

Diett uten folk
Lærer for blodsugerne
Medisinstudent

Edward er en dritt
Gjør Bella klam i hakket
Les Twilight og lid

Erlend leser Twilight - Femtende kapittel

Bella våkner opp lykkelig over at Edward fortsatt er tilstede. Følgende illustrerer bleikingens generelle holdningsproblem ganske godt:

"I was sure it was a dream."

"You're not that creative," he scoffed.

En rekke andre ufine kommentarer og en besvimelse senere er det på tide å møte familien, som nok sitter med den samme følelsen et hvert tamt rovdyr ville hatt om de var i samme rom som en familie indiske pygmévillsvin. De gjør så godt de kan for ikke å rive Belle fra hverandre og suge ut beinmargen hennes, og det går fint denne gangen. Den generelt kleine stemninga avbrytes ved at Edward, som er best i alt bortsett fra folkeskikk, spiller et egenkomponert stykke på Cullen-familiens vakre flygel. 

Det skal også vise seg at Dr. Cullens historie er hakket mer interessant en resten av det jeg har lest i boka til  nå. Han var en heksebrennende prestesønn som på midten av 1600-tallet jaktet på vampyrer, varulver og annet pakk. Da han selv ble bitt av en kloakkdvelende blodsuger, gjemte han seg under en haug råtne poteter og våknet noen dager senere med "the gift that keeps on giving", som de sier i utlandet. Mye tyder på at det blir mer Carlisle Cullen i neste kapittel.

Mye tyder også på at Bella en vakker dag kommer til å dukke opp på skolen med et blåmerke som dekker halve ansiktet hennes etter å ha "falt i trappen" og at det "var hennes skyld".

Erlend leser Twilight - Fjortende kapittel

Så Edward ble altså født i 1901 og mistet familien sin til Spanskesyken. Da han var sytten og holdt på å stryke med selv, kom menneskevennen Carlisle Cullen ham til unnsetning og "reddet" ham. Filantropen forbarmet seg med tiden over flere døende unge mennesker ved å forvandle dem til vandøde og slik vokste den vesle familien fram. Cullen-klanen flytter fra sted til sted for å unngå mistanken som store mengder døde dyr i nærområdet og barn som ikke eldes har det med å føre til.

På fritiden liker Edward å lese, turne i skogen, rive fjelløver i biter og spionere på Isabella Swan når hun sover. Han har selv bevitnet vitenskaplige revolusjoner og fremavlingen av nye dyre- og planteraser, men har ingen tro på evolusjon. Der setter han sin lit til en allmektig skaper.

Bella nikker, hennes dømmekraft helt tilsidesatt til fordel for kjærlighetsrusen, og sier seg enig. Deretter sovner hun i hans kalde, livløse armer. Dette er langt fra første gang Edward har vært på Bellas soverom, men det er første gang hun sovner vel vitende om at han er der.

Det er en god del mer snakk om hvor enkelt det er å drepe noen ved et uhell, hvordan Edward hele tiden må fokusere på at Bella ikke er mat og denslags, men det er noen dager siden jeg leste dette kapittelet nå og jeg tok dessverre ikke notater, så jeg husker ikke detaljene så godt. Det skal forøvrig vise seg at en ikke bare blir en blodtørstig vederstyggelighet når man vampyrifiseres Man får også sine "personlige evner" forsterket: Carlisle er ekstra snill, Alice er klarsynt, Edward kan lese tanker og så videre. Dagens dose kreasjonisme ispedd new-age der altså.

Erlend leser Twilight - Trettende kapittel

Det vi alle har hørt om skjer nå: Edward glitrer i sola og synet av ham treffer Bella midt i eggstokkene, som D. H. Lawrence ville ha skrevet. Superlativene flagrer i et par-tre sider, Edward viser fram litt ninjaturning, og så tar ting en alvorlig vending. 


Den levende Davidstatuen forteller Bella om hvordan han har opplevd de foregående ukene. Historien kan kort oppsummeres med en analogi hvor han er en tørrlagt alkis og hun er en Ritz Sidecar. Han er så skummel og farlig og mystisk og farlig at det jaggu er flaks at Bella fortsatt lever. Edward har virkelig hold seg i skinnet, må vite.


Heller enn å bestemme seg for aldri å se hverandre igjen, tar de seg litt tid til å stirre på hverandre før de endelig kysser. Det blir forøvrig litt vel intimt for den staute Edward som heller vil bære Bella tilbake til bilen enn å kline mer.


For meg var dette kapittelet en oppsummering av selvfølgeligheter som det har vært hintet heftig om fram til nå. Heller enn at boka dvelte ved det opplagte skulle jeg gjerne ha visst hvorfor Edward egentlig går på skolen. Det er jo som om alkoholikeren fra analogien over hadde jobbet i en bar. Han trenger virkelig ikke mer grunnleggende skolegang da han tydeligvis kan alt det undervises om fra før. Han er eldre enn resten av klassen tilsammen, så det blir ikke mye likesinnet selskap. Han er i tillegg et rovdyr som faktisk må konsentrere seg for å ikke spise opp klassekameratene sine. Hadde det virkelig vært så mye bryderi å si at han var nitten?

Erlend leser Twilight - Tolvte kapittel

Hvor skal jeg starte? Det er så mye flott som skjer i dette kapittelet, men en må ha øynene med seg for moroa nevnes nevnes nesten bare i bisetninger. Så mye bortkastet potensiale! Jeg snakker selvfølgelig om Bellas flørting med rekerasjonelt pillemisbruk og det faktum at Edward Cullen, i tillegg til å ha begynt med en creepy ta-Bella-på-ansiktet-for-så-å-gå-taust-bort-greie, bryter seg inn i huset til frøken Swan og romsterer rundt i skittentøyet hennes! True story!


"Therre was nothing on him that could be improved upon."


Familien Blacks visitt viser seg å bare være et skittent triks for å nå en liten spenningstopp i kapittel elleve. De vet at noe er på gang mellom Edward og Bella, men gjør ikke noe ut av det. Bella gjemmer seg for sikkerhets skyld i kurven sin under kjøkkenbenken, men vi må nok vente til senere før en eventuell konflikt med de lykantropiske indianerne eskaleres til noe interessant.


Edwards søster, Alice introduseres, og det blir snart klart at hun er en av få i Cullen-klanen som ikke har så mye imot Edwards barne/menneskerov. Meyer graver dypt i synonymordboka når denne himmelske skapningen beskrives. Alice skal forresten ta med broren på jakt slik at han ikke blir så farlig når han og Bella skal ut i skogen neste morgen.


Lang biltur. Bella kjører. Edward er frekk i kjeften. Lang gåtur. Klarning i skogen. Masse lys. Edward står nølende igjen i skyggen under trærne. Tar et skritt ut i lyset. Kappittel slutt. 

Yeeeeeeesssss

Erlend leser Twilight - Ellevte kapittel

Ah, forelsket ungdom forelskede mennesker kjærlighet mellom to individer skilt av både art og en aldersforskjell på et ukjent antall århundrer, kun forent av den uimotståelig lysten til å klå på hverandre når det er mørkt og vises film i biologitimen. Hvem har vel ikke vært der? Hun svarer på spørsmål og rødmer. Han stiller spørsmål og leser tankene til hennes bekjente for å dobbeltsjekke svarene. Innimellom tar de nesten på hverandre. Aktivt arbeid for å holde "forholdet" skjult. Så dukker familien Black opp. Dårlig stemning og generell tenåringsangst er å vente i neste kapittel.

Dette var i det store og hele et transportkapittel. Jeg er ikke overasket om det ble unnagjort i en montasje i filmatiseringa av boka.

Erlend leser Twilight – Tiende kapittel

Bella er, overraskende nok, den første til å påpeke at hun har mistet all teft for logikk og folkevett. Noe som snart bekreftes. Gjennom hennes jenteprat med Jessica dagen etter den skjebnesvangre turen til Port Whatever blir en som leser smertelig klar over at vår heltinne går med rosa solbriller så tykke som flaskebunner. Hun finner alle Edwards gester svært romantiske og lar ham nå kontrollere alle hennes bevegelser i og omkring Forks. Gjennom ufullstendige setninger som kaster alle standarder for korrekt tegnsetting på havet blir en fortalt om hvor ufattelig tåkete denne formiddagen er. Man kan også lese om hvordan vampyrens nett strammer seg rundt Bella.

Kapittelet utspiller seg i stor grad i storefri når Edward og Bella «spiser» lunch (Bella småspiser litt og Edward ser på). Jeg ble etter hvert oppmerksom på hvor negative ord som beskriver Edwards øyne, munn, stemme og generelle gemytt hver gang Bella åpner kjeften for å lire av seg noe stakkarslig. Her er en ukomplett liste:

• anger/angrily
• disgust
• unfair
• brooding
• annoyed
• threatening
• furious
• cutting

For en dremboat! Det viser seg også at selv om ikke sjarmøren kan lese Bellas tanker, kan han lese tankene til alle hun snakker med, og han konfronterer henne snart med ting hun har sagt til Jessica under fire øyne. Som for å vise muskler forteller han om hva familien hans driver med når de er på sine regelmessige turer i skog og mark. De jakter på bjørn og fjelløver med bare nevene! Nå som det er klart at det er Edward som setter agendaen, avlyser han den planlagte turen til Seattle og bestemmer at Bella heller skal få se hvorfor han ikke kan vise seg på skolen når sola skinner fra skyfri himmel.

Jeg ble for litt siden spurt om jeg, all kritikk til side, ikke egentlig er nødt til å respektere Stephenie Meyer for å ha gjort noe riktig da hun skrev Twilight og dens oppfølgere – hun er jo tross alt blitt ganske så rik på dem. Jeg vil påstå at det eneste riktige forfatteren gjorde var å gå til et forlag som valgte å plassere denne boka, som burde hatt rosa permer, i hylla for «unge voksne». Det å ta et motiv fra en allerede ganske populær sjanger eller forfatter (i dette tilfellet Anne Rice) er ikke noe nytt. Det å drive skamløs markedsføring mot lettpåvirkelige barn er dessverre heller ikke det.

Twilight hører hjemme på Narvesen,
ved siden av denne boka.

Erlend leser Twilight – Niende kapittel

Det gjør vondt å ha så rett. Dette kapittelet skildrer et psykisk overgrep. «Romantikken» fortsetter i bilen på vei hjem fra Port Angeles når praten begynner å dreie seg om Bellas utflukt til indianerreservatet. Edward hadde nok lagt merke til Bellas skrubbsår, det er et salig under at hun ikke falt i sjøen. Måten hun fikk høre ryktet om familien Cullen på (at de er vampyrer), ved å flørte med Jacob Black, ja det skulle Edward likt å ha sett. Ha! Stakkers Jacob Black.

Enkel forklaring på hvorfor
Bella er imun mot tankelesing.

Og slik fortsetter det. Edward kjører vågalt og uforsiktig langs de lange, mørke landeveiene og blir gretten når Bella påpeker det. Han innrømmer til slutt at han nok er en vampyr og legger vekt på hvor farlig han er og hvor teit deres spirende forhold er, sånn med tanke på Bellas sikkerhet. Edward har til og med ymtet frampå at det må være noe galt med henne siden han ikke får til å lese tankene hennes. Til slutt er Bella redusert til en liten, sørgelig ball av tårer, blottet for tro på seg selv. Det er nå Edward, den manipulerende drittsekken han er, gir henne en grasstust av håp å holde i. Han skal holde av en plass til henne i kantina i morgen. Halleluja!

Vel hjemme igjen angripes Bella av et «frostanfall» og hun blir stående i dusjen og riste av kulde selv om vannet er så varmt at det brenner. Traumene har satt seg i kroppen. Hun fastslår at hun er umåtelig forelsket i Edward.

Jeg tror noen burde ta en prat Stephenie Meyer om  mennene i hennes liv. Hva har hun opplevd som gjør at hun anser denne typen adferd som romantisk, eller i det hele tatt akseptabel? De to siste kapitlene har vært en studie i hersketeknikk, og legger opp til et voldelig forhold. Den dagen Edward fiker til Bella, eller tyr til annen vold, vil Bella føle at det er hennes feil. Hun er jo advart så mange ganger om hvor farlig Edward er, selv om han aldri gir tegn til å ta dette til etterretning selv . Det er ille nok at tenåringsjenter leser disse bøkene og ser på Edward som drømmekjæresten. Jeg håper virkelig ikke at tenåringsgutter bruker ham som modell for hvordan man skal behandle damer.

Hvordan skuler man forresten mørkt på noen? Det signaliserer visst at man er både sensuell og farlig.

Erlend leser Twilight – Åttende kapittel

Turen går til Port Angeles, Washingtons svar på Drøbak, hvor Bella hjelper sine to venninner med å plukke ut kledelige ballkjoler og tilbehør. Bella er i et ukarakteristisk godt humør helt til hun blir fortalt at Tyler, surrehuet som holdt på å ta livet av henne med en van, har spredt rykter om at han skal være hennes kavaler på skoleballet. Vår heltinne blir med ett sitt gamle, mugne jeg, og mens de andre jentene drar for å legge de de har handlet i bilen, går hun en liten tur alene for å surmule.

På gata møter Bella fire karer som, siden de er skitne, selvfølgelig vil henne vondt. Det som følger er et forsøk på en spennende og intensiv scene, hvor Bella jages fra gate til gate av disse kjeltringene. Det hele punkteres helt av at en sølvgrå Volvo blir observert tidligere i kapittelet.  Som forventet kommer Edward Cullen til unnsetning.

De to havner på en restaurant, og det er her boka går fra å være teit til å bli provoserende. Den siste halvdelen av dette kapittelet er en demonstrasjon av hersketeknikk fra Edward sin side. Han gir ordre, undergraver Bellas selvtillit, får henne til å tro at hun er heldig som har ham til å passe på seg (for han fulgte faktisk etter henne fra Forks), flørter med de ansatte og er stort sett en skikkelig dritt. Fra asken til ilden der altså, men Bella, som svever på en rosa sky, ser på det hele som en svært romantisk affære.

Jeg kunne her godt ha kommet med en lang tirade om hvordan det neppe er heldig for Twilights målgruppe å få psykopater presentert som ideelle kjæresteemner,  men jeg tror det kan vente til senere. Noe sier meg at dette neppe er siste gangen unge herr Cullen oppfører seg som en dust.

Erlend leser Twilight – Sjuende kapittel

Bella sovner med en eller annen form for bråkete musikk på øret og har et mareritt. Hun må ha hørt på Brokencyde. Marerittet hendler om Jacob og Edward som skal til å slåss. Selv om de opptrer som varulv og vampyr i denne drømmen, og er både skremmende og fæle, er Bella svært bekymret for Edward. Hun våkner full av kaldsvette, setter seg foran datamaskinen sin, benytter seg av “hennes favorittsøkemotor” (trakk noen seg fra en produktplasseringsavtale?) og prøver å finne fakta om vampyrer på nettet. Da dette viser seg å være fåfengt blir hun så vred at hun skrur av maskinen på en uforsvarlig måte og går ut i skogen for å furte. Her tenker hun mange pseudointellektuelle tanker om overnaturlige vesener og bestemmer seg for noe. Hva hun bestemmer seg for holdes hemmelig slik at leserens nysgjerrighet skal få vedkommende til å fullføre kapittelet. Det er nemlig ikke særlig annet som skjer som gir en lyst til å lese videre. Personlig sovnet jeg faktisk på dette punktet i teksten.

Da jeg våknet kunne jeg glede meg over en lang rekke sider med sutring inspirert av Edwards fravær på skolen de kommende dagene, samt planlegging av en jentetur til Port Angeles, hvor gallarelatert shopping står på planen. Det er tross alt skoleball til helgen.

Erlend leser Twilight – Sjette kapittel

Kapittel seks er et ganske langt kapittel hvor det nok en gang ikke skjer mye. Bella oppdager til sin store overraskelse at noen av jentene på skolen baksnakker henne, og så drar alle på en dagstur til nærmeste indianerreservat. Det vil si nesten alle. Edward og familien hans er ikke velkomne der og Bella blir nødt til å bruke sin lite utviklede kvinnelist på en stakkars indianergutt, som heter Jacob, for å finne ut hvorfor. Hun lykkes (level up!) ved å prøve å oppføre seg som den blodfattige sosialingeniøren hun er så betatt av, og den stakkars urinnvåneren kan ikke annet enn å fortelle om en slags våpenhvile mellom hans folk, Ulvemenneskene, og Cullen-familien, bedre kjent på reservatet som De Kalde.

Gode gamle Stephy benytter seg av anledningen til å demonstrere sine manglende evner i landskapsskildring. Det hele kunne vært ganske fornøyelig hvis jeg ikke hadde vært smertelig klar over at det er millioner av mennesker som anser fru Meyer som en stor forfatter. Jeg finner det forresten også ganske underlig at en stor ansamling av attraktive mennesker i tenårene er på en strand i mange timer, spiser mat, flørter og går turer uten at alkohol er involvert. Ungdommen nå til dags!