Erlend leser Twilight - Tjuende kapittel

Nytt kapittel, nytt litterært virkemiddel. Denne gangen har Meyer åpnet forfatterguiden sin på siden  om anakronier og forelsket seg i analepsen. Bella våkner i et hotellrom i Phoenix. Hun er svært forvirret og det hjelper ikke at det står en digital klokke med 24-timersformat på nattbordet (enhver amerikaners bane). Sakte men sikkert kommer minnene tilbake, og Bella gjenopplever et dramatisk døgn på motorveien med sine følgesvenner, Alice og Jasper. Sistnevnte skal ha holdt mer enn det dobbelte av fartsgrensen hele veien, men de er allikevel ikke Mexico.

Det skal ikke være nødvendig å bryte loven hvis en har 24 timer på denne løypa.

På hotellet drøyer de tre tiden med å fortelle om hvordan man blir til en vampyr: En må bli bitt, og så må vampyren klare å holde seg i skinnet og avstå fra å drikke offeret tørt mens vedkommende lider seg i hjel i løpet av et par dager. Den hyggelige samtalen avbrytes av at Alice, som er et vandrende ”plot device”, får et syn. Noe har skjedd, og jegeren er i, eller på vei til, Phoenix. Dette bekreftes også av Edward per telefon.

Bella legger igjen en beskjed på morens svarer (moren kan nå være i livsfare), hvor hun ber om å bli ringt opp igjen så fort som mulig. Deretter er det igjen venteleken som gjelder.

I forrige kapittel ble det forresten klart at for å drepe vampyrer, må man rive dem i fillebiter, for så å brenne opp disse fillebitene til det bare er aske igjen. Først da kan man være sikker på at de aldri kommer tilbake. Kjekt å vite.

Det er lov å drøme.

Erlend leser Twilight - Nittende kapittel

Jeg vet ikke om jeg misforsto planen i forrige kapittel eller om Bella improviserer, men hun bedriver iallfall skuespill på høyt nivå når hun stormer inn i huset til faren. Snørr og tårer spruter til alle kanter mens hun proklamerer sitt hat til Forks og sier at hun ikke vil gro fast i et slikt høl av en by, og at hun derfor har gjort det slutt med Edward så hun kan stikke hjem til moren. Hun vil reise allerede i kveld. Denne forestillingen er visstnok overraskende lik morens brudd med den stakkars sheriffen, som følgelig blir sønderknust av det hele. Bella har visst blitt påvirket av sin nye omgangskrets. Jeg finner det ganske fornøyelig at hun her later som om hun gjør noe hun burde ha gjort på ordentlig etter Port Angeles-affæren: At hun rømmer fra både kjipe Forks og ustabile sosiopat-Edward.

Ferden går i hui og hast videre, med vampyreskorte i både bil og til fots. Den superslemme vampyren James er nå også på sporet. Edward har tittet på tankene hans og funnet ut at James lever for utfordringer, og at en hel flokk blodsugere som passer på et så utsøkt eksemplar av menneskearten som Bella virkelig er en verdig utfordring.  Tilbake i Cullen-familiens hus blir dette bekreftet av den av de fremmede som ikke vil være med å slåss.

Det blir bestemt at Edward og Carlisle skal jakte ned de to gjenværende truslene, to av de andre vampyrene skal late som at de stikker av med Bella en vei mens Bella egentlig løper en annen vei. The old bait-and-switch. Hvorvidt dette kommer til å funke dobbeltsjekkes selvfølgelig av Alice, som er klarsynt (eller noe i den duren).

Det later til å være en ny trend i de siste kapitlene. De er nå blitt ganske korte og det er endelig noe som skjer. Skulle bare mangle etter sytten kapitler med eksposisjon. 

Erlend leser Twilight - Attende kapittel

Vampyrene som kommer ut av skogholtet er skitne og kledd i stygge, slitte klær. Vi som kjenner vår Disney vet at dette selvfølgelig signaliserer deres onde intensjoner og manglende moral. Det skal bare et vindpust til før de lukter at Bella ikke er en vederstyggelighet, som resten av forsamlingen, men et potensielt måltid.

Inntrengerne oppfører seg relativt sivilisert, men det klikker helt for Edward. Han mener å se at iallfall to av de ukjente er av typen som driver med menneskejakt for underholdningens skyld. Det er åpenbart at de har satt seg som mål å holde kalas på Bellas kroppsvæsker.

I forvirringen som følger viser nok en gang Edward seg fra en mindre sjarmerende side, mens Bella for en gangs skyld faktisk klarer å holde hodet kaldt og legge en slagplan sammen med de andre allrighte vampyrene. Etter mye om og men blir det bestemt at Edward skal lure de fæle blodsugerne et stykke unna, mens Bella skal holde seg hjemme i en uke (for å unngå at faren fatter mistanke), for så å stikke til Phoenix (men ikke hjem til moren) og ligge lavt der en periode.

Bildet under oppsummerer mine følelser for det jeg nettopp leste.

Erlend leser Twilight - Syttende kapittel

Kall det litterær masochisme, populærkulturell coprophagia eller god, gammeldags stahet. Jeg har uansett funnet frem Twilight igjen, og i dette kapittelet skal vi utsettes for et par interessante valg fra forfatterens side.

Da vi sist forlot de hormonelle skinnsekkene det hele dreier seg om, brygget det opp til storm. Lyn og torden er, som alle vet, værforholdene vampyrer foretrekker når de skal spille baseball (jeg har ikke ord). Først må bare Bella en tur hjemom for å lage mat til sin far. Han er ikke hjemme, men de to lupine urinnvånerne Billy og Jacob Black venter på trammen. Billy er der fordi han har hørt rykter om Bella og Edward og gjerne vil dele sine tanker om temaet med frøken Swan. Hun er så hånlig og avvisende som bare en tenåringsjente kan være, og den gamle høvdingen må ta med seg sønnen sin (som fortsatt ikke vet hva som foregår) og gå slukøret hjem.

Når Sheriffen til slutt kommer hjem for å spise middag, forteller Bella ham om hennes forhold til Edward. Denne potensielt sterke scenen mellom far og datter sløses bort, og Edward kommer for å plukke henne opp like etterpå. Dette kunne vært en mulighet til å vise litt dybde hos de så alt for flate karakterene som denne boka sliter med, men forfatteren velger altså å hoppe elegant over slike kleine situasjoner til fordel for søtladne skildringer av de bleke musklene til klisjémaskinen Edward. Sistnevnte lirer av seg ekle og tvetydige fraser som om han skulle fått betalt for det, ofte om Bellas hals, før han tar henne på rygg og farer til skogs.

Langt uti skogen har Cullenklanen en gedigen baseballbane som de bare bruker når det tordner fordi de slår ballen så hardt at lyden ville vekket oppmerksomhet på solværsdager. Selv om ikke mennesker kan skille mellom torden og larmen fra atletiske blodsugere, kan andre vampyrer det, og det varer ikke lenge før noen sanser at tre slike nærmer seg.