Erlend leser Twilight – Niende kapittel

Det gjør vondt å ha så rett. Dette kapittelet skildrer et psykisk overgrep. «Romantikken» fortsetter i bilen på vei hjem fra Port Angeles når praten begynner å dreie seg om Bellas utflukt til indianerreservatet. Edward hadde nok lagt merke til Bellas skrubbsår, det er et salig under at hun ikke falt i sjøen. Måten hun fikk høre ryktet om familien Cullen på (at de er vampyrer), ved å flørte med Jacob Black, ja det skulle Edward likt å ha sett. Ha! Stakkers Jacob Black.

Enkel forklaring på hvorfor
Bella er imun mot tankelesing.

Og slik fortsetter det. Edward kjører vågalt og uforsiktig langs de lange, mørke landeveiene og blir gretten når Bella påpeker det. Han innrømmer til slutt at han nok er en vampyr og legger vekt på hvor farlig han er og hvor teit deres spirende forhold er, sånn med tanke på Bellas sikkerhet. Edward har til og med ymtet frampå at det må være noe galt med henne siden han ikke får til å lese tankene hennes. Til slutt er Bella redusert til en liten, sørgelig ball av tårer, blottet for tro på seg selv. Det er nå Edward, den manipulerende drittsekken han er, gir henne en grasstust av håp å holde i. Han skal holde av en plass til henne i kantina i morgen. Halleluja!

Vel hjemme igjen angripes Bella av et «frostanfall» og hun blir stående i dusjen og riste av kulde selv om vannet er så varmt at det brenner. Traumene har satt seg i kroppen. Hun fastslår at hun er umåtelig forelsket i Edward.

Jeg tror noen burde ta en prat Stephenie Meyer om  mennene i hennes liv. Hva har hun opplevd som gjør at hun anser denne typen adferd som romantisk, eller i det hele tatt akseptabel? De to siste kapitlene har vært en studie i hersketeknikk, og legger opp til et voldelig forhold. Den dagen Edward fiker til Bella, eller tyr til annen vold, vil Bella føle at det er hennes feil. Hun er jo advart så mange ganger om hvor farlig Edward er, selv om han aldri gir tegn til å ta dette til etterretning selv . Det er ille nok at tenåringsjenter leser disse bøkene og ser på Edward som drømmekjæresten. Jeg håper virkelig ikke at tenåringsgutter bruker ham som modell for hvordan man skal behandle damer.

Hvordan skuler man forresten mørkt på noen? Det signaliserer visst at man er både sensuell og farlig.

Erlend leser Twilight – Åttende kapittel

Turen går til Port Angeles, Washingtons svar på Drøbak, hvor Bella hjelper sine to venninner med å plukke ut kledelige ballkjoler og tilbehør. Bella er i et ukarakteristisk godt humør helt til hun blir fortalt at Tyler, surrehuet som holdt på å ta livet av henne med en van, har spredt rykter om at han skal være hennes kavaler på skoleballet. Vår heltinne blir med ett sitt gamle, mugne jeg, og mens de andre jentene drar for å legge de de har handlet i bilen, går hun en liten tur alene for å surmule.

På gata møter Bella fire karer som, siden de er skitne, selvfølgelig vil henne vondt. Det som følger er et forsøk på en spennende og intensiv scene, hvor Bella jages fra gate til gate av disse kjeltringene. Det hele punkteres helt av at en sølvgrå Volvo blir observert tidligere i kapittelet.  Som forventet kommer Edward Cullen til unnsetning.

De to havner på en restaurant, og det er her boka går fra å være teit til å bli provoserende. Den siste halvdelen av dette kapittelet er en demonstrasjon av hersketeknikk fra Edward sin side. Han gir ordre, undergraver Bellas selvtillit, får henne til å tro at hun er heldig som har ham til å passe på seg (for han fulgte faktisk etter henne fra Forks), flørter med de ansatte og er stort sett en skikkelig dritt. Fra asken til ilden der altså, men Bella, som svever på en rosa sky, ser på det hele som en svært romantisk affære.

Jeg kunne her godt ha kommet med en lang tirade om hvordan det neppe er heldig for Twilights målgruppe å få psykopater presentert som ideelle kjæresteemner,  men jeg tror det kan vente til senere. Noe sier meg at dette neppe er siste gangen unge herr Cullen oppfører seg som en dust.

Erlend leser Twilight – Sjuende kapittel

Bella sovner med en eller annen form for bråkete musikk på øret og har et mareritt. Hun må ha hørt på Brokencyde. Marerittet hendler om Jacob og Edward som skal til å slåss. Selv om de opptrer som varulv og vampyr i denne drømmen, og er både skremmende og fæle, er Bella svært bekymret for Edward. Hun våkner full av kaldsvette, setter seg foran datamaskinen sin, benytter seg av “hennes favorittsøkemotor” (trakk noen seg fra en produktplasseringsavtale?) og prøver å finne fakta om vampyrer på nettet. Da dette viser seg å være fåfengt blir hun så vred at hun skrur av maskinen på en uforsvarlig måte og går ut i skogen for å furte. Her tenker hun mange pseudointellektuelle tanker om overnaturlige vesener og bestemmer seg for noe. Hva hun bestemmer seg for holdes hemmelig slik at leserens nysgjerrighet skal få vedkommende til å fullføre kapittelet. Det er nemlig ikke særlig annet som skjer som gir en lyst til å lese videre. Personlig sovnet jeg faktisk på dette punktet i teksten.

Da jeg våknet kunne jeg glede meg over en lang rekke sider med sutring inspirert av Edwards fravær på skolen de kommende dagene, samt planlegging av en jentetur til Port Angeles, hvor gallarelatert shopping står på planen. Det er tross alt skoleball til helgen.

Erlend leser Twilight – Sjette kapittel

Kapittel seks er et ganske langt kapittel hvor det nok en gang ikke skjer mye. Bella oppdager til sin store overraskelse at noen av jentene på skolen baksnakker henne, og så drar alle på en dagstur til nærmeste indianerreservat. Det vil si nesten alle. Edward og familien hans er ikke velkomne der og Bella blir nødt til å bruke sin lite utviklede kvinnelist på en stakkars indianergutt, som heter Jacob, for å finne ut hvorfor. Hun lykkes (level up!) ved å prøve å oppføre seg som den blodfattige sosialingeniøren hun er så betatt av, og den stakkars urinnvåneren kan ikke annet enn å fortelle om en slags våpenhvile mellom hans folk, Ulvemenneskene, og Cullen-familien, bedre kjent på reservatet som De Kalde.

Gode gamle Stephy benytter seg av anledningen til å demonstrere sine manglende evner i landskapsskildring. Det hele kunne vært ganske fornøyelig hvis jeg ikke hadde vært smertelig klar over at det er millioner av mennesker som anser fru Meyer som en stor forfatter. Jeg finner det forresten også ganske underlig at en stor ansamling av attraktive mennesker i tenårene er på en strand i mange timer, spiser mat, flørter og går turer uten at alkohol er involvert. Ungdommen nå til dags!