Kall det litterær masochisme, populærkulturell coprophagia
eller god, gammeldags stahet. Jeg har uansett funnet frem Twilight igjen, og i
dette kapittelet skal vi utsettes for et par interessante valg fra forfatterens
side.
Da vi sist forlot de hormonelle skinnsekkene det hele dreier
seg om, brygget det opp til storm. Lyn og torden er, som alle vet,
værforholdene vampyrer foretrekker når de skal spille baseball (jeg har ikke
ord). Først må bare Bella en tur hjemom for å lage mat til sin far. Han er ikke
hjemme, men de to lupine urinnvånerne Billy og Jacob Black venter på trammen.
Billy er der fordi han har hørt rykter om Bella og Edward og gjerne vil dele
sine tanker om temaet med frøken Swan. Hun er så hånlig og avvisende som bare
en tenåringsjente kan være, og den gamle høvdingen må ta med seg sønnen sin (som
fortsatt ikke vet hva som foregår) og gå slukøret hjem.
Når Sheriffen til slutt kommer hjem for å spise middag,
forteller Bella ham om hennes forhold til Edward. Denne potensielt sterke scenen
mellom far og datter sløses bort, og Edward kommer for å plukke henne opp like
etterpå. Dette kunne vært en mulighet til å vise litt dybde hos de så alt for
flate karakterene som denne boka sliter med, men forfatteren velger altså å hoppe
elegant over slike kleine situasjoner til fordel for søtladne skildringer av de
bleke musklene til klisjémaskinen Edward. Sistnevnte lirer av seg ekle og
tvetydige fraser som om han skulle fått betalt for det, ofte om Bellas hals,
før han tar henne på rygg og farer til skogs.
Langt uti skogen har Cullenklanen en gedigen baseballbane
som de bare bruker når det tordner fordi de slår ballen så hardt at lyden ville
vekket oppmerksomhet på solværsdager. Selv om ikke mennesker kan skille mellom
torden og larmen fra atletiske blodsugere, kan andre vampyrer det, og det varer
ikke lenge før noen sanser at tre slike nærmer seg.
