Erlend leser Twilight - Syttende kapittel

Kall det litterær masochisme, populærkulturell coprophagia eller god, gammeldags stahet. Jeg har uansett funnet frem Twilight igjen, og i dette kapittelet skal vi utsettes for et par interessante valg fra forfatterens side.

Da vi sist forlot de hormonelle skinnsekkene det hele dreier seg om, brygget det opp til storm. Lyn og torden er, som alle vet, værforholdene vampyrer foretrekker når de skal spille baseball (jeg har ikke ord). Først må bare Bella en tur hjemom for å lage mat til sin far. Han er ikke hjemme, men de to lupine urinnvånerne Billy og Jacob Black venter på trammen. Billy er der fordi han har hørt rykter om Bella og Edward og gjerne vil dele sine tanker om temaet med frøken Swan. Hun er så hånlig og avvisende som bare en tenåringsjente kan være, og den gamle høvdingen må ta med seg sønnen sin (som fortsatt ikke vet hva som foregår) og gå slukøret hjem.

Når Sheriffen til slutt kommer hjem for å spise middag, forteller Bella ham om hennes forhold til Edward. Denne potensielt sterke scenen mellom far og datter sløses bort, og Edward kommer for å plukke henne opp like etterpå. Dette kunne vært en mulighet til å vise litt dybde hos de så alt for flate karakterene som denne boka sliter med, men forfatteren velger altså å hoppe elegant over slike kleine situasjoner til fordel for søtladne skildringer av de bleke musklene til klisjémaskinen Edward. Sistnevnte lirer av seg ekle og tvetydige fraser som om han skulle fått betalt for det, ofte om Bellas hals, før han tar henne på rygg og farer til skogs.

Langt uti skogen har Cullenklanen en gedigen baseballbane som de bare bruker når det tordner fordi de slår ballen så hardt at lyden ville vekket oppmerksomhet på solværsdager. Selv om ikke mennesker kan skille mellom torden og larmen fra atletiske blodsugere, kan andre vampyrer det, og det varer ikke lenge før noen sanser at tre slike nærmer seg.

Erlend leser Twilight - Sekstende kapittel

De siste innleggene mine har vært ganske ensformige, så jeg tenkte at det var på tide med litt forandring og bestemte meg for å maltraktere en gammel og edel kunstform:

Er i Cullens hus
Hyggelig men ganske sært
Alle er rovdyr

Carlisle er gammel
Nesten fem hundre år nå
Selvforaktdrevet

Diett uten folk
Lærer for blodsugerne
Medisinstudent

Edward er en dritt
Gjør Bella klam i hakket
Les Twilight og lid

Erlend leser Twilight - Femtende kapittel

Bella våkner opp lykkelig over at Edward fortsatt er tilstede. Følgende illustrerer bleikingens generelle holdningsproblem ganske godt:

"I was sure it was a dream."

"You're not that creative," he scoffed.

En rekke andre ufine kommentarer og en besvimelse senere er det på tide å møte familien, som nok sitter med den samme følelsen et hvert tamt rovdyr ville hatt om de var i samme rom som en familie indiske pygmévillsvin. De gjør så godt de kan for ikke å rive Belle fra hverandre og suge ut beinmargen hennes, og det går fint denne gangen. Den generelt kleine stemninga avbrytes ved at Edward, som er best i alt bortsett fra folkeskikk, spiller et egenkomponert stykke på Cullen-familiens vakre flygel. 

Det skal også vise seg at Dr. Cullens historie er hakket mer interessant en resten av det jeg har lest i boka til  nå. Han var en heksebrennende prestesønn som på midten av 1600-tallet jaktet på vampyrer, varulver og annet pakk. Da han selv ble bitt av en kloakkdvelende blodsuger, gjemte han seg under en haug råtne poteter og våknet noen dager senere med "the gift that keeps on giving", som de sier i utlandet. Mye tyder på at det blir mer Carlisle Cullen i neste kapittel.

Mye tyder også på at Bella en vakker dag kommer til å dukke opp på skolen med et blåmerke som dekker halve ansiktet hennes etter å ha "falt i trappen" og at det "var hennes skyld".

Erlend leser Twilight - Fjortende kapittel

Så Edward ble altså født i 1901 og mistet familien sin til Spanskesyken. Da han var sytten og holdt på å stryke med selv, kom menneskevennen Carlisle Cullen ham til unnsetning og "reddet" ham. Filantropen forbarmet seg med tiden over flere døende unge mennesker ved å forvandle dem til vandøde og slik vokste den vesle familien fram. Cullen-klanen flytter fra sted til sted for å unngå mistanken som store mengder døde dyr i nærområdet og barn som ikke eldes har det med å føre til.

På fritiden liker Edward å lese, turne i skogen, rive fjelløver i biter og spionere på Isabella Swan når hun sover. Han har selv bevitnet vitenskaplige revolusjoner og fremavlingen av nye dyre- og planteraser, men har ingen tro på evolusjon. Der setter han sin lit til en allmektig skaper.

Bella nikker, hennes dømmekraft helt tilsidesatt til fordel for kjærlighetsrusen, og sier seg enig. Deretter sovner hun i hans kalde, livløse armer. Dette er langt fra første gang Edward har vært på Bellas soverom, men det er første gang hun sovner vel vitende om at han er der.

Det er en god del mer snakk om hvor enkelt det er å drepe noen ved et uhell, hvordan Edward hele tiden må fokusere på at Bella ikke er mat og denslags, men det er noen dager siden jeg leste dette kapittelet nå og jeg tok dessverre ikke notater, så jeg husker ikke detaljene så godt. Det skal forøvrig vise seg at en ikke bare blir en blodtørstig vederstyggelighet når man vampyrifiseres Man får også sine "personlige evner" forsterket: Carlisle er ekstra snill, Alice er klarsynt, Edward kan lese tanker og så videre. Dagens dose kreasjonisme ispedd new-age der altså.