Erlend leser Twilight - Fjortende kapittel

Så Edward ble altså født i 1901 og mistet familien sin til Spanskesyken. Da han var sytten og holdt på å stryke med selv, kom menneskevennen Carlisle Cullen ham til unnsetning og "reddet" ham. Filantropen forbarmet seg med tiden over flere døende unge mennesker ved å forvandle dem til vandøde og slik vokste den vesle familien fram. Cullen-klanen flytter fra sted til sted for å unngå mistanken som store mengder døde dyr i nærområdet og barn som ikke eldes har det med å føre til.

På fritiden liker Edward å lese, turne i skogen, rive fjelløver i biter og spionere på Isabella Swan når hun sover. Han har selv bevitnet vitenskaplige revolusjoner og fremavlingen av nye dyre- og planteraser, men har ingen tro på evolusjon. Der setter han sin lit til en allmektig skaper.

Bella nikker, hennes dømmekraft helt tilsidesatt til fordel for kjærlighetsrusen, og sier seg enig. Deretter sovner hun i hans kalde, livløse armer. Dette er langt fra første gang Edward har vært på Bellas soverom, men det er første gang hun sovner vel vitende om at han er der.

Det er en god del mer snakk om hvor enkelt det er å drepe noen ved et uhell, hvordan Edward hele tiden må fokusere på at Bella ikke er mat og denslags, men det er noen dager siden jeg leste dette kapittelet nå og jeg tok dessverre ikke notater, så jeg husker ikke detaljene så godt. Det skal forøvrig vise seg at en ikke bare blir en blodtørstig vederstyggelighet når man vampyrifiseres Man får også sine "personlige evner" forsterket: Carlisle er ekstra snill, Alice er klarsynt, Edward kan lese tanker og så videre. Dagens dose kreasjonisme ispedd new-age der altså.

Erlend leser Twilight - Trettende kapittel

Det vi alle har hørt om skjer nå: Edward glitrer i sola og synet av ham treffer Bella midt i eggstokkene, som D. H. Lawrence ville ha skrevet. Superlativene flagrer i et par-tre sider, Edward viser fram litt ninjaturning, og så tar ting en alvorlig vending. 


Den levende Davidstatuen forteller Bella om hvordan han har opplevd de foregående ukene. Historien kan kort oppsummeres med en analogi hvor han er en tørrlagt alkis og hun er en Ritz Sidecar. Han er så skummel og farlig og mystisk og farlig at det jaggu er flaks at Bella fortsatt lever. Edward har virkelig hold seg i skinnet, må vite.


Heller enn å bestemme seg for aldri å se hverandre igjen, tar de seg litt tid til å stirre på hverandre før de endelig kysser. Det blir forøvrig litt vel intimt for den staute Edward som heller vil bære Bella tilbake til bilen enn å kline mer.


For meg var dette kapittelet en oppsummering av selvfølgeligheter som det har vært hintet heftig om fram til nå. Heller enn at boka dvelte ved det opplagte skulle jeg gjerne ha visst hvorfor Edward egentlig går på skolen. Det er jo som om alkoholikeren fra analogien over hadde jobbet i en bar. Han trenger virkelig ikke mer grunnleggende skolegang da han tydeligvis kan alt det undervises om fra før. Han er eldre enn resten av klassen tilsammen, så det blir ikke mye likesinnet selskap. Han er i tillegg et rovdyr som faktisk må konsentrere seg for å ikke spise opp klassekameratene sine. Hadde det virkelig vært så mye bryderi å si at han var nitten?

Erlend leser Twilight - Tolvte kapittel

Hvor skal jeg starte? Det er så mye flott som skjer i dette kapittelet, men en må ha øynene med seg for moroa nevnes nevnes nesten bare i bisetninger. Så mye bortkastet potensiale! Jeg snakker selvfølgelig om Bellas flørting med rekerasjonelt pillemisbruk og det faktum at Edward Cullen, i tillegg til å ha begynt med en creepy ta-Bella-på-ansiktet-for-så-å-gå-taust-bort-greie, bryter seg inn i huset til frøken Swan og romsterer rundt i skittentøyet hennes! True story!


"Therre was nothing on him that could be improved upon."


Familien Blacks visitt viser seg å bare være et skittent triks for å nå en liten spenningstopp i kapittel elleve. De vet at noe er på gang mellom Edward og Bella, men gjør ikke noe ut av det. Bella gjemmer seg for sikkerhets skyld i kurven sin under kjøkkenbenken, men vi må nok vente til senere før en eventuell konflikt med de lykantropiske indianerne eskaleres til noe interessant.


Edwards søster, Alice introduseres, og det blir snart klart at hun er en av få i Cullen-klanen som ikke har så mye imot Edwards barne/menneskerov. Meyer graver dypt i synonymordboka når denne himmelske skapningen beskrives. Alice skal forresten ta med broren på jakt slik at han ikke blir så farlig når han og Bella skal ut i skogen neste morgen.


Lang biltur. Bella kjører. Edward er frekk i kjeften. Lang gåtur. Klarning i skogen. Masse lys. Edward står nølende igjen i skyggen under trærne. Tar et skritt ut i lyset. Kappittel slutt. 

Yeeeeeeesssss

Erlend leser Twilight - Ellevte kapittel

Ah, forelsket ungdom forelskede mennesker kjærlighet mellom to individer skilt av både art og en aldersforskjell på et ukjent antall århundrer, kun forent av den uimotståelig lysten til å klå på hverandre når det er mørkt og vises film i biologitimen. Hvem har vel ikke vært der? Hun svarer på spørsmål og rødmer. Han stiller spørsmål og leser tankene til hennes bekjente for å dobbeltsjekke svarene. Innimellom tar de nesten på hverandre. Aktivt arbeid for å holde "forholdet" skjult. Så dukker familien Black opp. Dårlig stemning og generell tenåringsangst er å vente i neste kapittel.

Dette var i det store og hele et transportkapittel. Jeg er ikke overasket om det ble unnagjort i en montasje i filmatiseringa av boka.

Erlend leser Twilight – Tiende kapittel

Bella er, overraskende nok, den første til å påpeke at hun har mistet all teft for logikk og folkevett. Noe som snart bekreftes. Gjennom hennes jenteprat med Jessica dagen etter den skjebnesvangre turen til Port Whatever blir en som leser smertelig klar over at vår heltinne går med rosa solbriller så tykke som flaskebunner. Hun finner alle Edwards gester svært romantiske og lar ham nå kontrollere alle hennes bevegelser i og omkring Forks. Gjennom ufullstendige setninger som kaster alle standarder for korrekt tegnsetting på havet blir en fortalt om hvor ufattelig tåkete denne formiddagen er. Man kan også lese om hvordan vampyrens nett strammer seg rundt Bella.

Kapittelet utspiller seg i stor grad i storefri når Edward og Bella «spiser» lunch (Bella småspiser litt og Edward ser på). Jeg ble etter hvert oppmerksom på hvor negative ord som beskriver Edwards øyne, munn, stemme og generelle gemytt hver gang Bella åpner kjeften for å lire av seg noe stakkarslig. Her er en ukomplett liste:

• anger/angrily
• disgust
• unfair
• brooding
• annoyed
• threatening
• furious
• cutting

For en dremboat! Det viser seg også at selv om ikke sjarmøren kan lese Bellas tanker, kan han lese tankene til alle hun snakker med, og han konfronterer henne snart med ting hun har sagt til Jessica under fire øyne. Som for å vise muskler forteller han om hva familien hans driver med når de er på sine regelmessige turer i skog og mark. De jakter på bjørn og fjelløver med bare nevene! Nå som det er klart at det er Edward som setter agendaen, avlyser han den planlagte turen til Seattle og bestemmer at Bella heller skal få se hvorfor han ikke kan vise seg på skolen når sola skinner fra skyfri himmel.

Jeg ble for litt siden spurt om jeg, all kritikk til side, ikke egentlig er nødt til å respektere Stephenie Meyer for å ha gjort noe riktig da hun skrev Twilight og dens oppfølgere – hun er jo tross alt blitt ganske så rik på dem. Jeg vil påstå at det eneste riktige forfatteren gjorde var å gå til et forlag som valgte å plassere denne boka, som burde hatt rosa permer, i hylla for «unge voksne». Det å ta et motiv fra en allerede ganske populær sjanger eller forfatter (i dette tilfellet Anne Rice) er ikke noe nytt. Det å drive skamløs markedsføring mot lettpåvirkelige barn er dessverre heller ikke det.

Twilight hører hjemme på Narvesen,
ved siden av denne boka.