Erlend leser Twilight - Fjortende kapittel

Så Edward ble altså født i 1901 og mistet familien sin til Spanskesyken. Da han var sytten og holdt på å stryke med selv, kom menneskevennen Carlisle Cullen ham til unnsetning og "reddet" ham. Filantropen forbarmet seg med tiden over flere døende unge mennesker ved å forvandle dem til vandøde og slik vokste den vesle familien fram. Cullen-klanen flytter fra sted til sted for å unngå mistanken som store mengder døde dyr i nærområdet og barn som ikke eldes har det med å føre til.

På fritiden liker Edward å lese, turne i skogen, rive fjelløver i biter og spionere på Isabella Swan når hun sover. Han har selv bevitnet vitenskaplige revolusjoner og fremavlingen av nye dyre- og planteraser, men har ingen tro på evolusjon. Der setter han sin lit til en allmektig skaper.

Bella nikker, hennes dømmekraft helt tilsidesatt til fordel for kjærlighetsrusen, og sier seg enig. Deretter sovner hun i hans kalde, livløse armer. Dette er langt fra første gang Edward har vært på Bellas soverom, men det er første gang hun sovner vel vitende om at han er der.

Det er en god del mer snakk om hvor enkelt det er å drepe noen ved et uhell, hvordan Edward hele tiden må fokusere på at Bella ikke er mat og denslags, men det er noen dager siden jeg leste dette kapittelet nå og jeg tok dessverre ikke notater, så jeg husker ikke detaljene så godt. Det skal forøvrig vise seg at en ikke bare blir en blodtørstig vederstyggelighet når man vampyrifiseres Man får også sine "personlige evner" forsterket: Carlisle er ekstra snill, Alice er klarsynt, Edward kan lese tanker og så videre. Dagens dose kreasjonisme ispedd new-age der altså.