26.03.2013

Erlend leser Twilight - Tjuende kapittel


Nytt kapittel, nytt litterært virkemiddel. Denne gangen har Meyer åpnet forfatterguiden sin på siden  om anakronier og forelsket seg i analepsen. Bella våkner i et hotellrom i Phoenix. Hun er svært forvirret og det hjelper ikke at det står en digital klokke med 24-timersformat på nattbordet (enhver amerikaners bane). Sakte men sikkert kommer minnene tilbake, og Bella gjenopplever et dramatisk døgn på motorveien med sine følgesvenner, Alice og Jasper. Sistnevnte skal ha holdt mer enn det dobbelte av fartsgrensen hele veien, men de er allikevel ikke Mexico.
Det skal ikke være nødvendig å bryte loven hvis en har 24 timer på denne løypa.
På hotellet drøyer de tre tiden med å fortelle om hvordan man blir til en vampyr: En må bli bitt, og så må vampyren klare å holde seg i skinnet og avstå fra å drikke offeret tørt mens vedkommende lider seg i hjel i løpet av et par dager. Den hyggelige samtalen avbrytes av at Alice, som er et vandrende ”plot device”, får et syn. Noe har skjedd, og jegeren er i, eller på vei til, Phoenix. Dette bekreftes også av Edward per telefon.

Bella legger igjen en beskjed på morens svarer (moren kan nå være i livsfare), hvor hun ber om å bli ringt opp igjen så fort som mulig. Deretter er det igjen venteleken som gjelder.

I forrige kapittel ble det forresten klart at for å drepe vampyrer, må man rive dem i fillebiter, for så å brenne opp disse fillebitene til det bare er aske igjen. Først da kan man være sikker på at de aldri kommer tilbake. Kjekt å vite.

Det er lov å drøme.

05.03.2013

Erlend leser Twilight - Nittende kapittel


Jeg vet ikke om jeg misforsto planen i forrige kapittel eller om Bella improviserer, men hun bedriver iallfall skuespill på høyt nivå når hun stormer inn i huset til faren. Snørr og tårer spruter til alle kanter mens hun proklamerer sitt hat til Forks og sier at hun ikke vil gro fast i et slikt høl av en by, og at hun derfor har gjort det slutt med Edward så hun kan stikke hjem til moren. Hun vil reise allerede i kveld. Denne forestillingen er visstnok overraskende lik morens brudd med den stakkars sheriffen, som følgelig blir sønderknust av det hele. Bella har visst blitt påvirket av sin nye omgangskrets. Jeg finner det ganske fornøyelig at hun her later som om hun gjør noe hun burde ha gjort på ordentlig etter Port Angeles-affæren: At hun rømmer fra både kjipe Forks og ustabile sosiopat-Edward.

Ferden går i hui og hast videre, med vampyreskorte i både bil og til fots. Den superslemme vampyren James er nå også på sporet. Edward har tittet på tankene hans og funnet ut at James lever for utfordringer, og at en hel flokk blodsugere som passer på et så utsøkt eksemplar av menneskearten som Bella virkelig er en verdig utfordring.  Tilbake i Cullen-familiens hus blir dette bekreftet av den av de fremmede som ikke vil være med å slåss.

Det blir bestemt at Edward og Carlisle skal jakte ned de to gjenværende truslene, to av de andre vampyrene skal late som at de stikker av med Bella en vei mens Bella egentlig løper en annen vei. The old bait-and-switch. Hvorvidt dette kommer til å funke dobbeltsjekkes selvfølgelig av Alice, som er klarsynt (eller noe i den duren).

Det later til å være en ny trend i de siste kapitlene. De er nå blitt ganske korte og det er endelig noe som skjer. Skulle bare mangle etter sytten kapitler med eksposisjon.