Nytt kapittel, nytt
litterært virkemiddel. Denne gangen har Meyer åpnet forfatterguiden sin på
siden om anakronier og forelsket seg i
analepsen. Bella våkner i et hotellrom i Phoenix. Hun er svært
forvirret og det hjelper ikke at det står en digital klokke med 24-timersformat
på nattbordet (enhver amerikaners bane). Sakte men sikkert kommer minnene
tilbake, og Bella gjenopplever et dramatisk døgn på motorveien med sine
følgesvenner, Alice og Jasper. Sistnevnte skal ha holdt mer enn det dobbelte
av fartsgrensen hele veien, men de er allikevel ikke Mexico.
 |
| Det skal ikke være nødvendig å bryte loven hvis en har 24 timer på denne løypa. |
På hotellet drøyer de
tre tiden med å fortelle om hvordan man blir til en vampyr: En må bli bitt, og
så må vampyren klare å holde seg i skinnet og avstå fra å drikke offeret tørt
mens vedkommende lider seg i hjel i løpet av et par dager. Den hyggelige
samtalen avbrytes av at Alice, som er et vandrende ”plot device”, får et syn. Noe
har skjedd, og jegeren er i, eller på vei til, Phoenix. Dette bekreftes også av
Edward per telefon.
Bella legger igjen en
beskjed på morens svarer (moren kan nå være i livsfare), hvor hun ber om å bli
ringt opp igjen så fort som mulig. Deretter er det igjen venteleken som
gjelder.
I forrige kapittel
ble det forresten klart at for å drepe vampyrer, må man rive dem i fillebiter,
for så å brenne opp disse fillebitene til det bare er aske igjen. Først da kan man være sikker på at de
aldri kommer tilbake. Kjekt å vite.
 |
| Det er lov å drøme. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar