Erlend leser Twilight - Sekstende kapittel

De siste innleggene mine har vært ganske ensformige, så jeg tenkte at det var på tide med litt forandring og bestemte meg for å maltraktere en gammel og edel kunstform:

Er i Cullens hus
Hyggelig men ganske sært
Alle er rovdyr

Carlisle er gammel
Nesten fem hundre år nå
Selvforaktdrevet

Diett uten folk
Lærer for blodsugerne
Medisinstudent

Edward er en dritt
Gjør Bella klam i hakket
Les Twilight og lid

Erlend leser Twilight - Femtende kapittel

Bella våkner opp lykkelig over at Edward fortsatt er tilstede. Følgende illustrerer bleikingens generelle holdningsproblem ganske godt:

"I was sure it was a dream."

"You're not that creative," he scoffed.

En rekke andre ufine kommentarer og en besvimelse senere er det på tide å møte familien, som nok sitter med den samme følelsen et hvert tamt rovdyr ville hatt om de var i samme rom som en familie indiske pygmévillsvin. De gjør så godt de kan for ikke å rive Belle fra hverandre og suge ut beinmargen hennes, og det går fint denne gangen. Den generelt kleine stemninga avbrytes ved at Edward, som er best i alt bortsett fra folkeskikk, spiller et egenkomponert stykke på Cullen-familiens vakre flygel. 

Det skal også vise seg at Dr. Cullens historie er hakket mer interessant en resten av det jeg har lest i boka til  nå. Han var en heksebrennende prestesønn som på midten av 1600-tallet jaktet på vampyrer, varulver og annet pakk. Da han selv ble bitt av en kloakkdvelende blodsuger, gjemte han seg under en haug råtne poteter og våknet noen dager senere med "the gift that keeps on giving", som de sier i utlandet. Mye tyder på at det blir mer Carlisle Cullen i neste kapittel.

Mye tyder også på at Bella en vakker dag kommer til å dukke opp på skolen med et blåmerke som dekker halve ansiktet hennes etter å ha "falt i trappen" og at det "var hennes skyld".

Erlend leser Twilight - Fjortende kapittel

Så Edward ble altså født i 1901 og mistet familien sin til Spanskesyken. Da han var sytten og holdt på å stryke med selv, kom menneskevennen Carlisle Cullen ham til unnsetning og "reddet" ham. Filantropen forbarmet seg med tiden over flere døende unge mennesker ved å forvandle dem til vandøde og slik vokste den vesle familien fram. Cullen-klanen flytter fra sted til sted for å unngå mistanken som store mengder døde dyr i nærområdet og barn som ikke eldes har det med å føre til.

På fritiden liker Edward å lese, turne i skogen, rive fjelløver i biter og spionere på Isabella Swan når hun sover. Han har selv bevitnet vitenskaplige revolusjoner og fremavlingen av nye dyre- og planteraser, men har ingen tro på evolusjon. Der setter han sin lit til en allmektig skaper.

Bella nikker, hennes dømmekraft helt tilsidesatt til fordel for kjærlighetsrusen, og sier seg enig. Deretter sovner hun i hans kalde, livløse armer. Dette er langt fra første gang Edward har vært på Bellas soverom, men det er første gang hun sovner vel vitende om at han er der.

Det er en god del mer snakk om hvor enkelt det er å drepe noen ved et uhell, hvordan Edward hele tiden må fokusere på at Bella ikke er mat og denslags, men det er noen dager siden jeg leste dette kapittelet nå og jeg tok dessverre ikke notater, så jeg husker ikke detaljene så godt. Det skal forøvrig vise seg at en ikke bare blir en blodtørstig vederstyggelighet når man vampyrifiseres Man får også sine "personlige evner" forsterket: Carlisle er ekstra snill, Alice er klarsynt, Edward kan lese tanker og så videre. Dagens dose kreasjonisme ispedd new-age der altså.

Erlend leser Twilight - Trettende kapittel

Det vi alle har hørt om skjer nå: Edward glitrer i sola og synet av ham treffer Bella midt i eggstokkene, som D. H. Lawrence ville ha skrevet. Superlativene flagrer i et par-tre sider, Edward viser fram litt ninjaturning, og så tar ting en alvorlig vending. 


Den levende Davidstatuen forteller Bella om hvordan han har opplevd de foregående ukene. Historien kan kort oppsummeres med en analogi hvor han er en tørrlagt alkis og hun er en Ritz Sidecar. Han er så skummel og farlig og mystisk og farlig at det jaggu er flaks at Bella fortsatt lever. Edward har virkelig hold seg i skinnet, må vite.


Heller enn å bestemme seg for aldri å se hverandre igjen, tar de seg litt tid til å stirre på hverandre før de endelig kysser. Det blir forøvrig litt vel intimt for den staute Edward som heller vil bære Bella tilbake til bilen enn å kline mer.


For meg var dette kapittelet en oppsummering av selvfølgeligheter som det har vært hintet heftig om fram til nå. Heller enn at boka dvelte ved det opplagte skulle jeg gjerne ha visst hvorfor Edward egentlig går på skolen. Det er jo som om alkoholikeren fra analogien over hadde jobbet i en bar. Han trenger virkelig ikke mer grunnleggende skolegang da han tydeligvis kan alt det undervises om fra før. Han er eldre enn resten av klassen tilsammen, så det blir ikke mye likesinnet selskap. Han er i tillegg et rovdyr som faktisk må konsentrere seg for å ikke spise opp klassekameratene sine. Hadde det virkelig vært så mye bryderi å si at han var nitten?