Twilight starter in medias res med et frampek som lover spenning, kjærlighet og fare for liv og lemmer, før vi på mer tradisjonelt vis får vår heltinne, Isabella Swan, presentert. Jeg kjenner igjen det skitne trikset fra barneskolen og Hardy-guttene, samt de få Dan Brown-bøkene jeg har orket å lese. Stephanie Meier har nå sørget for at leseren er litt nysgjerrig, og hun har iallfall to kapitler på seg til å introdusere karakterer og starte et handlingsforløp før det trenger å skje noe spennende igjen.
Bella, som hun foretrekker å bli kalt, er et utilpass pikebarn på sytten år som i løpet av dette kapittelet kun demonstrerer to følelser: Apati og gråtkvalt sinne. Hun har nettopp flyttet fra moren og stefaren sin i Phoenix, Arizona, for å bo sammen med sin far, Charlie, i den vesle byen Forks, helt nord-vest i Washington. Vi vet enda ikke sikkert hvorfor hun flytter, men det er ingen tvil om at hun aldri har likt seg i Forks og gruer seg til å være den nye jenta på en liten skole.
I løpet av den første dagen på den nye skolen møter Bella mange mennesker som er hyggelige og hjelpsomme, men hun reagerer med uinteressert likegyldighet på deres vennlighet. Det er først når den <flatterende adjektiv> gutten Edward Cullen oppfører seg rart at Bella (over)reagerer med noe som kan minne om menneskelige følelser. Hun kjemper mot tårene hele veien hjem til faren, som hun forresten kun omtaler ved navn.
Så langt i boka har jeg møtt flate karakterer og heller lite handling. Språket er ganske simpelt, noe som gjør Twilight til ei veldig lettlest bok. Dette er bra for prepubertale jenter som “egentlig ikke liker å lese”, og det er i og for seg greit for folk som bare vil frese gjennom boka for å se hva all ståheien dreier seg om, men det gir ikke et veldig positivt førsteintrykk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar